Erik Skare fra Tromsø er i Palestina og Libanon fra 15. februar til 21. mars. Her skal han dra rundt å intervjue palestinere om deres situasjon, ta bilder og dokumentere okkupasjonen av palestinsk jord i prakis. Bilder og tekst er tatt og skrevet av Erik som er vår gjesteblogger mens han er på reise.
Prolog: 22. februar 2009 går Benyamin Netanyahu og resten av den høyreekstreme rasistregjeringa ut og sier at Abrahammoskeen skal klassifiseres som jødisk kulturarv. Dette er en fortsettelse av tidligere politikk hvor viktige muslimske helligdommer er blitt stengt av for muslimer. Raseriet blant palestinerne i Hebron eksploderer og gatekamper bryter ut. Flere og flere snakker om en tredje intifada.
Nå: Jeg er i Hebron for å besøke en gammel venn, Hashem Al Azzeh. Han er utenbys og kommer ikke tilbake før om en times tid så jeg står på et tak til en gammel dame som viser meg hvordan byen er blitt omringet av vakttårn og check points i det vi hører et gedigent smell og røyk siver opp fra en annen del av byen.
5 minutter senere er jeg noe andpusten etter å ha sprunget
hele veien der, og ser gata fyllt med israelske soldater som springer rundt. Jeg spør palestinerne som er der "sho fi? (hva har skjedd?)".
"Barna var på vei hjem da de israelske soldatene begynte å skyte på dem. 2 er drepte og flere skadet". Dette viser seg senere å være rykter, men flere vinduer er knust og bildører er gjennomhullet etter at geværene. Jeg beveger meg oppover gata for å finne ut mer da helvette bryter løs.
Flere barn har samlet seg i gata og kaster stein mot de israelske okkupantsoldatene. Svaret er hardt og kontant: de skyter med alt de har av kuler, tåregass og såkalte "flashbang"-granater. Jeg springer oppover og tar bilder, og havner midt i skuddlinja mens steiner flyr forbi meg fra den ene siden og tåregassgranater fra den andre. Igjen er jeg vitne til den urettferdige og håpløse kampen mellom små barn som kaster stein som ikke en gang rekker fram til målet, og soldatene som skyter mot det som kort kan betegnes som forsvarsløse barn.
Jeg prøver å ta bilde av barna, men de viser med klart kroppspråk at hvis jeg ikke skal ta bilde av ansiktene og peker på stenene. Frykten for å de nattlige raidene fra de israelske soldatene, og de påfølgende arrestasjonene er store. Flere barn har i løpet av de siste dagene, uten lov og dom, blitt arrestert. Flere menneskerettighetsgrupper har dokumentert tortur av palestinske barn og barna vet like godt som dem at det kan skje med dem også.
Soldatene presser guttene tilbake, og begynner og gå inn i husene. De får tak i en gutt på rundt 10 år, og mens de prøver å drege ham bort gråter han fortvilt mens foreldrene kjefter, roper og prøve å få ham løs. Til slutt slipper de israelske soldatene ham, men scenen som kommer opp er minst like tragisk. I sinne slenger faren gutten i bakken og banker ham brutalt opp med spark og harde slag mot kroppen. Gutten gråter konstant og hyler fortvilt.
Jeg
snakker med Jean fra Christian Peacemaker Team som holder til i Hebron om det som skjer: "Akkurat nå ser bare de voksne på det som skjer, men barna føler et ansvar for framtiden. Det verste som kan bli gjort mot dem er å bli tatt fra dem gudshuset sitt. Det finnes ikke noe farligere enn det. Vi tror at han (Benyamin Netanyahu) prøver å fremprovosere et opprør, en intifada".
Jeg spør henne om hun tror det vil bli en tredje intifada: "Jeg håper ikke at det blir det. Jeg ber for at det ikke skal skje, for da kommer det til å bli mye verre enn nå. Og dette er historien. Under hvert opprør så er det barna som har stått for kampen".
Etterhvert roer kampene seg og etter å ha besøkt Hashem setter jeg meg på bussen hjem, med tårer som presser på. Sjåføren spør meg om hvor jeg kommer fra, og når han hører at jeg er fra Norge peker han på et bilde i vinduet av han og sønnen sin på 4 år og spør om jeg kan hjelpe han bort.
Det kan jeg ikke. For akkurat nå kan jeg ikke hjelpe noen. Aldri noensinne. Jeg tar fram favorittdiktet mitt fra lomma som pleier å trøste meg når det står på som verst:
De tror det er mot
som gjør
at jeg velger kampen
tvang er det
til å forsøke å forandre
De tror det er lyst
som gjør
at jeg velger utfordringen
angst er det
for at alt bare skal fortsette
De tror jeg er tykkhudet
fordi jeg kjemper og utfordrer
gråter gjør jeg
og blør
kan allikevel ikke annet
Jeg kaster det ut av vinduet, mens jeg kjenner tårene renne ukontrollert nedover kinnene mine
