Writings on the Wall

This exhibition in Nuuk, in one of the apartments that in time to come may be demolished and recirculated, is part of our story bord for the evolution of the project that D&U and TNT Nuuk is in the middle of making. Our line of work involves series of discussions and conversations on many levels within the Nuuk society: "They shall see what we hear" is one of our postulates that charges our work. The newspaper text titled "Nuuks strangest neighbour" is a dialogue with the project leader from the town planning office, Jakob Bjerg Exner, about his interpretations of the public viewpoints amd their writings on the wall.

AHO WORKS AWARDS S2010

As part of AHO WORKS OUTLOOK Thursday June 10th, a number of awards was handed out to selected student projects from the Master Studios, in various categories. Our students at Appearing and Disappearing Landscapes got 2 of 8 awards for Architecture and Landscape.

The projects are nominated by the courses, whereas the winners are selected by a jury concisiting of external practicioners and representants of the sponsors.
The design jurors is Kaja Misvær from Designit and Jørgen Solstad of Kadabra, whereas the jury of architecture/landscape is Eli Goldstein and Patrick Lueth.
The winning projects will be displayed in AHOs Gallery 11-18. June 2010.

Kemppe (Mats K. Johansen) got the award for Excellence in transportation architecture (The Norwegian Public Roads Administration)

And Simona Robba got the award for Exellence in energy efficiency and sustainability in architecture (The Low Energy Programme)

Congratulations Simona and Kemppe with your prizes at the exhibition of all master studio projects - AHO Works. I have got a series of smses about this just now, me beeing in Tromsø. I am so proud. We will be back on this blog with photos from the AHO prize ceremony, the jurys arguments for the prizes etc, and the students own commentaries

The notion "Stavanger and Jæren is the prisoner of the Norwegian economical Landscape" was invented by one of the students. This expression describes both the field of study in our master landscape studio and the character of exploitation of resources in the region. The footprint of oil economy has reached its peak and represent a disappearing landscape.
15 students from seven countries has during the semester developed a new cartography of this territory in transition, reformulated landscape structures and systems and tested this out through a specter of concepts. The studio has evolved through five themes encircling this field, exploring layers of information with the intention of charging the Jæren landscape and seascape with new energy. This thematic journey has created a comprehensive matrix of information on the appearing landscape, highly informed by another journey over 10 000 km creating 11 studios of conversation on our way through Jæren and Greenland, in the footprints of Eirik Raude. It is the sustainable urban territory of our time that is tentatively measured through this studio.

Look at Henriettes album from the studio exhibition. Originally posted at the studio-blog: appearing-and-disappearing-landscapes.

The Spiritual Realm and Grey Town by Pivers // Guest

The school is closed, the teachers is on strike, Iver (14) is at home, drawing...
Ivers deviantart profile

gjensyn med BYEN I MENNESKET

Arkitekturutstillingen Byen i mennesket ble arrangert på Kunstnernes Hus i 1968. Kuratorer var de unge arkitektene Per Kartvedt og Terje Moe, og arrangør var Oslo Arkitektforening. Med utstrakt bruk av multimedia, eksperimentelle installasjonsteknikker og besøk av den britiske nyavantgardegruppen Archigram, ble utstillingen en stor mediebegivenhet. Dagspressen trykket både forhåndsomtaler og intervjuer med utstillingens kuratorer og med Archigram, mens Arkitektnytt produserte den flotte katalogen. Utstillingen ble også en publikumssuksess. Men til tross for dette snudde pressedekningen idet utstillingen åpnet: Byen i mennesket ble utsatt for et massivt angrep fra kritikere og landets arkitekter, både i avisanmeldelser og gjennom leserbrev i Arkitektnytt. Budskapet var at utstillingen sviktet den folkeopplysningsagenda og profesjonspropaganda en arkitekturutstilling måtte ha. Deretter forsvant utstillingen ut av historien, og har ikke vært nevnt på over 40 år.

Arrangementet Gjensyn med Byen i Mennesket vil hente frem utstillingen fra glemselen, og forsøker å finne ut hvordan en så banebrytende utstilling kunne misoppfattes så sterkt i sin samtid, og hvorfor den kunne bli borte fra den norske arkitekturhistorien.

OAF arrangerer kveldsmøte tirsdag 11.5 kl 1900. Kveldens program består av et innledningsforedrag om utstillingens tilblivelse og etterspill av Martin Braathen, forfatter av den ferske boken Alt er arkitektur! Neoavantgarde og institusjonskritikk i Norge 1965-1970. I denne boken spiller Byen i mennesket en sentral rolle som en arkitekturhistorisk begivenhet.

Få med dere Marthin Braathens bok og dette møtet:
Knut Eirik er en av Martins kilder og var ytterst tilstede i produksjonen av utstillingen.
Fra Kunstnernes hus, en sen natt i 68: Peter Cook til KED: "Are you one of the Sound Kings? Can you make our mobile work?" Utstillingen var stengt i tre dager, Stein Mehrens dikt "RØR" i Dagbladet var utløsende for gjennåpningen.


Alt er arkitektur! Neoavantgarde og institusjonskritikk i Norge 1965-70, Martin Braaten.

Graduation Works // guest blogger

April and spring mark the termination of one cycle and the start of a new school year in Japan. During March, the graduation projects of architecture students from the Tohoku region were exhibited in the Sendai Mediatheque (by Toyo Ito). This was an incredible opportunity to view and possibly understand what notions architecture in Japan bases itself on: how do the students approach architecture, how is architecture even defined, in what directions do the professors push, how does the process unfold from a fragile idea into a material reality? I could not help to but to be touched by the minute level of the models, as expected. Some were almost like miniature puppet-houses. For instance, one could take out a book in a bookshelf in a model in 1:200. I was amazed by the scale of some projects, calling to mind less fortune directions of architectural history. Nevertheless, it was impressive how the most challenging shapes were worked in detail and made overall functioning spaces. On a superficial level I would say that there is a general "style" that outlines itself. The likes of SANAA, Sou Fujimoto, Junya Ishigami, Atelier Bow Wow or Tezuka come to mind in the spatial expressions, the shapes and materials. Still, the most inspiring and impressive feature, in my opinion, is the sensitive ambition that fuel these graduation works. It seems like the Japanese students are looking for a "new nature", in the words of Ryue Nishizawa. They are not afraid of searching for the ways in which contemporary life is defined and architecture by extension. They innovate. Coming from a French school this is an aspiration I have never been encouraged to pursue. Certainly, there are some doubtful points: the negation of the context, houses without roofs and walls that seem to defy all laws of gravity. However, is not a part of the architectural education to experiment and to question conventions? How else can we move towards an architecture more in sync with our time? This exhibition was a very pleasurable and inspiring experience. Unfortunately, due to copy right issues I cannot post any pictures that directly depict projects. Please enjoy the peek.

Innspill til arkitekturpolitikken

bildet er lånt fra arkitektur.no

Nå kan du få med deg presentasjoner og videoer fra seminaret som ble avholdt 9. mars i Arkitektens Hus. Et sammensatt utvalg av blant annet NALs medlemmer presenterte innspill til arkitekturpolitikken.
Mange av innlederne fremhevet ansvaret offentlige bestillere og byggherrer har for å oppnå dette. Seminaret ble et viktig bidrag til det videre arbeidet med arkitekturpolitikken fra profesjonen som skal sette den ut i livet.

Se video: Knut Eiriks innlegg om EUROPAN i del 3: forbildeprosjekter

11 informative conversations

A map/summary, made by Alice Labadini, of the 11 studios our AHO students have been through in the last 30 days..

> pdf

When you hear music its gone in the air

This image from my notebook was used in the discussion with you on storyboards. It is my storyboard for the 10 minutes lecture I gave for 11 departments at the NAL session om Architecture Now, just back from Greenland. As you can see, some of the other lecturers is written into my storyboard giving it new shape and form, they informed my lecture so to speak
It is the only two pages from my notebooks, that has been with me through all the studios we have set up through Jæren and Greenland, that is left in my position.
My computerbag with all technicalities and two completely filled notebooks where stolen from me in Oslo on Friday evening. As you know how much importance and confidence I place in the dialogue, and in the images that these dialogues create, can understand the complete loss I feel after this theft. Even the texts from the last dialogues with you is gone with the wind. But; Alice has made a beatifull poster, positioning this studios in two worlds we have been to and the notions and statements from them as stones in water with rings of knowledge, thouching each other, merging into each other. She has even blocks of texts from the studios. If I could ask for the moon: could each of you post on the blog a comment from one or two of the studios we set up in Jæren and Greenland and give your version of them, just some lines. That would be very good for me, and also for you I hope. A kind of rewriting of your and my learnings. Anything is very welcome - fex Gotfrieds five points from the IRIS studio, and Tarald Omas four columns of wisdom from the Ona Lighthouse studio. The heading "When you hear music its gone in the air" is from the Jazz musician Eric Dolphy. I am eagerly waiting for your small stories - thanks.

Protective Structures // guest blogger

Tandi Reason Dahl is studying architecture at Sendai university this year, she is also our guest blogger, We're looking forward to see more from her!

The pictures that follow are from gardens in Kyoto and Sendai. Much has been said about the Japanese garden, I can only add these photos as a token of my admiration for the absolute care and beauty invested in something as seemingly banal as a winter protection.

Galskapen i Hebron // guest blogger

Erik Skare fra Tromsø er i Palestina og Libanon fra 15. februar til 21. mars. Her skal han dra rundt å intervjue palestinere om deres situasjon, ta bilder og dokumentere okkupasjonen av palestinsk jord i prakis. Bilder og tekst er tatt og skrevet av Erik som er vår gjesteblogger mens han er på reise.

Prolog: 22. februar 2009 går Benyamin Netanyahu og resten av den høyreekstreme rasistregjeringa ut og sier at Abrahammoskeen skal klassifiseres som jødisk kulturarv. Dette er en fortsettelse av tidligere politikk hvor viktige muslimske helligdommer er blitt stengt av for muslimer. Raseriet blant palestinerne i Hebron eksploderer og gatekamper bryter ut. Flere og flere snakker om en tredje intifada.

Nå: Jeg er i Hebron for å besøke en gammel venn, Hashem Al Azzeh. Han er utenbys og kommer ikke tilbake før om en times tid så jeg står på et tak til en gammel dame som viser meg hvordan byen er blitt omringet av vakttårn og check points i det vi hører et gedigent smell og røyk siver opp fra en annen del av byen.

5 minutter senere er jeg noe andpusten etter å ha sprunget hele veien der, og ser gata fyllt med israelske soldater som springer rundt. Jeg spør palestinerne som er der "sho fi? (hva har skjedd?)".
"Barna var på vei hjem da de israelske soldatene begynte å skyte på dem. 2 er drepte og flere skadet". Dette viser seg senere å være rykter, men flere vinduer er knust og bildører er gjennomhullet etter at geværene. Jeg beveger meg oppover gata for å finne ut mer da helvette bryter løs.

Flere barn har samlet seg i gata og kaster stein mot de israelske okkupantsoldatene. Svaret er hardt og kontant: de skyter med alt de har av kuler, tåregass og såkalte "flashbang"-granater. Jeg springer oppover og tar bilder, og havner midt i skuddlinja mens steiner flyr forbi meg fra den ene siden og tåregassgranater fra den andre. Igjen er jeg vitne til den urettferdige og håpløse kampen mellom små barn som kaster stein som ikke en gang rekker fram til målet, og soldatene som skyter mot det som kort kan betegnes som forsvarsløse barn.

Jeg prøver å ta bilde av barna, men de viser med klart kroppspråk at hvis jeg ikke skal ta bilde av ansiktene og peker på stenene. Frykten for å de nattlige raidene fra de israelske soldatene, og de påfølgende arrestasjonene er store. Flere barn har i løpet av de siste dagene, uten lov og dom, blitt arrestert. Flere menneskerettighetsgrupper har dokumentert tortur av palestinske barn og barna vet like godt som dem at det kan skje med dem også.

Soldatene presser guttene tilbake, og begynner og gå inn i husene. De får tak i en gutt på rundt 10 år, og mens de prøver å drege ham bort gråter han fortvilt mens foreldrene kjefter, roper og prøve å få ham løs. Til slutt slipper de israelske soldatene ham, men scenen som kommer opp er minst like tragisk. I sinne slenger faren gutten i bakken og banker ham brutalt opp med spark og harde slag mot kroppen. Gutten gråter konstant og hyler fortvilt.

Jeg snakker med Jean fra Christian Peacemaker Team som holder til i Hebron om det som skjer: "Akkurat nå ser bare de voksne på det som skjer, men barna føler et ansvar for framtiden. Det verste som kan bli gjort mot dem er å bli tatt fra dem gudshuset sitt. Det finnes ikke noe farligere enn det. Vi tror at han (Benyamin Netanyahu) prøver å fremprovosere et opprør, en intifada".
Jeg spør henne om hun tror det vil bli en tredje intifada: "Jeg håper ikke at det blir det. Jeg ber for at det ikke skal skje, for da kommer det til å bli mye verre enn nå. Og dette er historien. Under hvert opprør så er det barna som har stått for kampen".

Etterhvert roer kampene seg og etter å ha besøkt Hashem setter jeg meg på bussen hjem, med tårer som presser på. Sjåføren spør meg om hvor jeg kommer fra, og når han hører at jeg er fra Norge peker han på et bilde i vinduet av han og sønnen sin på 4 år og spør om jeg kan hjelpe han bort.

Det kan jeg ikke. For akkurat nå kan jeg ikke hjelpe noen. Aldri noensinne. Jeg tar fram favorittdiktet mitt fra lomma som pleier å trøste meg når det står på som verst:

De tror det er mot
som gjør
at jeg velger kampen

tvang er det
til å forsøke å forandre

De tror det er lyst
som gjør
at jeg velger utfordringen

angst er det
for at alt bare skal fortsette

De tror jeg er tykkhudet
fordi jeg kjemper og utfordrer

gråter gjør jeg
og blør

kan allikevel ikke annet

Jeg kaster det ut av vinduet, mens jeg kjenner tårene renne ukontrollert nedover kinnene mine